Tullestart på ørretsesongen

Noe føkkings uhørt skjedde for ei stund siden. Det har tatt tid å bearbeide sjokket. Jeg har ikke vært meg selv. Det har vært vanskelig å snakke om det. Å skrive om det har vært utenkelig. En tilstand av vantro. Stadig tar jeg meg selv i å stirre drømmende ut vinduet. Av og til reiser hårene seg på armene, tilsynelatende uten grunn. Så kjenner jeg bare at et glis presser seg frem i ansiktet mitt.

Hva i alle dager er det som har skjedd, tenker du kanskje nå. Jo, det skal jeg pinadø fortelle! For meg har det vært en etablert vane å starte brunørretsesongen med en kul liten hektospinne. Av og til har årets første i ferskvann pusha 250 grams grensa. Det er viktig å starte pent vet du. Jeg har nemlig noen tusenbrødrevassdrag lett tilgjengelig, der isen går tidlig. Vel, våren i år har vært treig og rar. Isen på Tøysevann ligger fortsatt. Jeg måtte derfor oppsøke et lurevann jeg aldri har besøkt før.

Og for å gjøre en usammenhengende historie litt kortere; Årets første brunørret i ferskvann veide rett og slett 2 kilo blank. Tokilosgrensa. Ikke mer, ikke mindre. På nymfe. Men hvem bryr seg?! 2kg!!

Jeg beklager at teksten i denne posten kanskje fremstår som sær, kaotisk og usammenhengende, men jeg har starta sesongen med en ørret på 2kg. Det er sykt. Det er vilt. Og det er litt skremmende. For hva skjer etter en sånn start? Går man opp eller ned? Finnes det en slags kosmisk rettferdighet så ender dette med slitte fortommer, bom på utallige tilslag og gjedde på streamer.

2kg. Syke …..!