Utras.net

For meg er fluefiske mer enn en hobby, det er en livsstil. Det hele begynte da jeg var 8 år på plenen til morfar i Salangen. Jeg brukte en 7 fots Hørgård slukstang til å slenge 0,35 nylon fem meter gjennom lufta. Selv syntes jeg det så veldig flott ut, for det var vel det fluefiske handlet om –estetikk?

Jeg forsto etter hvert at fluefiske var mer innviklet enn som så, og ettersom fadern så at dette var noe jeg likte å gjøre fikk jeg en 9 fots fluestang i snøreklasse 6. Den svintunge Hørgård-stanga ble flittig brukt til å lage vindknuter i Stilla i Hemmeligelva de påfølgende somrene. Jeg kan ikke si at jeg lærte så mye den første tiden i Stilla, annet enn en kraftig utvidelse av mitt nord-norske vokabular. Forsterkende ord som ”guttan på elvebredden” satte pris på å få servert innimellom kaffe og fiskeskrøner. Det kraftig bannskapet har jeg utviklet og tatt med meg videre, og jeg ser den dag i dag at det kan være den eneste løsning på frustrasjon og fortvilelse i en fiskesituasjon. For selv om jeg har utviklet meg både som fisker og menneske siden 1991 kan jeg fortsatt bli like frustrert og forbannet over fiskets iboende faenskap.

Dette gjelder spesielt ved sjørøya. Så da jeg og lillebror reiste over til Grønland for å lage fiskefilm lå hele tiden episodene fra Stilla friskt i minne. Vi hadde hørt eventyrlige historier om hvordan fisket var på Grønland og sett bilder som vi knapt kunne tro på. Var virkelig fisket så enkelt som vi hadde hørt? Jeg var i utgangspunktet svært skeptisk til at det skulle være så enkelt, for da måtte i så fall den Grønlandske sjørøya være en underart av Salvelinus Alpinus. En art som kun har fjerne aner til Hemmeligelva, og som ikke lar seg affisere av verken vær, vindknuter eller bannskap over 95 desibel.

Vi lander i Sisimiut på vest-Grønland i strålende solskinn og et sceneri som kunne vært hentet fra hvilket som helst postkort fra Grønland. Inntrykkene er mange, men trangen til å ta det første kastet er stor så vi bruker minimal tid på shopping og fotografering. Villmarka venter. Og etter 3 timer i båt står jeg omsider ansikt til ansikt med en elv full av vakende sjørøye. Hvordan skal dette angripes? I en hvilken som helst elv i nord-Norge ville jeg brukt tid på studere fiskens bevegelser og adferd for å ha grunnlag for fluevalg. Fiskefeberen er dessverre ofte sterkere enn fornuften og resultatet blir to timer med fortvilelse og undring. Med 17 års erfaring som sjørøyefisker står jeg altså på stedet hvil, like dum som jeg følte med den gangen Stilla var full av fisk og jeg sto der og klødde meg i hodet. Men nå var jeg i en av verdens beste sjørøye-elver, og historien gjentok seg.

Omsider skjer det vi hadde håpet på. Fisket tar helt av og vi håver inn den ene sjørøya etter den andre, faktisk 10-15 fisk i løpet av en time -med gjennomsnittsstørrelse som ville skremt vannet av den mest ihuga sjørøyefisker i både Salangselva og Reisaelva. Fluer som lignet på marflo ble spist sønder og sammen, mens Tsjernobyl Ant ble tatt frem når fisken virkelig var på hugget. Disse overdimensjonerte fluene drar vi hurtig over bakevjer med flere ”hjertet-i-halsen-opplevelser”. Vi ser tydelig at vannet løfter seg under flua før den forsvinner i en eneste stor virvel. Den påfølgende fighten kan ikke beskrives med ord, men må bare oppleves. Fisk på halvannen kilo gikk for å være de sprekeste, noe som gir femmerstanga en bøy helt ned i korka. Dagene som fulgte viste seg å bli et eventyrfiske uten like. Vi får flere fisk på mellom 2 og 3 kilo og drømmen om Grønland er i ferd med å gå i oppfyllelse.

Man kan si mye om sjørøya som sportsfisk, men det vi opplevde på Grønland kan ikke sammenlignes med noe av det som jeg har opplevd som sjørøyefisker i Norge. For det første var ikke fisken fortomssky over hodet. Vi kunne sikkert ha fisket med både 0,40 og 0,50 millimeters fortom uten at det hadde hatt noen innvirkning på antall fisk i håven. For det andre måtte fluene være så store og stygge som mulig for at fisken skulle ta. Dette fikk meg til å undre. Jeg satt derfor i timesvis foran skjermen til undervannskameraet for å studere om fisken beitet i det hele tatt. Jeg hadde hele tiden 10-20 fisk i displayet og etter flere timer med nistirring kunne jeg trekke min konklusjon: på den lange tiden var det ikke ei røye som hadde tatt så mye som en mygglarve. Kunne derfor grunnen være til at fisken kun tok store fluer være at den ble ”provosert” til hugg, slik som laksen? Var den så fokusert på gytevandringa at den angrep alt som kom i veien? Jeg innser etter hvert at jeg er i en stadig læringsfase som fluefisker, men lar teori være teori og nyter opplevelser som aldri kommer til å glemmes.

I hver av de tre elvene vi besøkte var det relativt store innsjøer som ga grunnlag for gode gyteforhold. Noen hundre meter nedenfor disse innsjøene var det alltid noen røyer som skilte seg ut fra resten. De var ofte mye større og mer fargerike enn de andre, gjerne mellom 4 og 7 kilo. Kroppsformen var dessuten mer laget for stille vann; rund, kort og høy over ryggen, i motsetning til lang og torpedoformet, laget for sterk strøm og stryk. En av disse fiskene rettet ut en dobbelkroket rekeimitasjon str 8. Bannskapet ljomer utover den voldsomme dalen. Med ett slår det meg: ”dette er innlandsrøye!” Dette er altså fisk som på ett tidspunkt lot være å legge på vandring og oppholder seg i disse næringsfattige innsjøene hele året. Derfor har de annen kroppsform enn sjørøyene.

De siste dagene med fiske var noe av det sykeste jeg har opplevd. Jeg og Tord fikk hver vår drømmefisk, helikoptertur over tindene, mygg, ville dyr, også mengdene da. Ved et tilfelle sto jeg midt i nedre deler av ei elv idet floa var på sitt høyeste. Mens jeg står og fisker på en vanskelig fisk kjenner jeg noe som dunker meg i vaderne. En stim med sjørøyer hadde gått opp på floa og der sto jeg midt i veien! En stim vil i dette tilfelle tilsi mellom 3 og 5 tusen fisk. Den 20 meter breie elva var rett og slett ikke brei nok for at fisken kunne komme seg rundt meg. I dette tilfellet ble jeg bare stående å måpe. Jeg tar håven i vannet og løfter opp 2 sjørøyer på til sammen 4 kilo! Mange vil sikkert tro at man blir lei av 2 uker med slikt fiske, men ikke jeg. Det er derfor med blandede følelser vi river siste leir og setter kursen mot ”sivilisasjonen”. På denne turen fikk vi så mange uforglemmelige opplevelser som ikke egner seg for trykk, men kanskje foran et bål med en svartkjele hengende over. I Stilla kanskje?