Dec 312010
 

2010 er ved sin ende, og det er på tide å oppsummere året som har gått. TV-ruta er full av kavalkader for tida, og vi vil ikke være (veldig mye) dårligere enn TV2 Bliss, VG-TV og RTL. Som de fleste år kunne 2010 by på et salig surr av oppturer og nedturer. Til glede for både trofaste og ferske lesere; her er et sammendrag av Utrasåret.

JANUAR var som januar pleier å være. Det var kaldt og kjipt, og langs Nord-Norges kyster varierte været mellom satan så kaldt, mildvær og sludd, og en og annen snøstorm med orkan i kastene. Spesielt for året var at stålisen lå metertykk etter to unormalt kalde måneder med streng barfrost og klarvær. Tegnene tydet på en sein vinter. Tommy var stamgjest på legekontoret der Dr.Marginata skreiv ut resepter på antifiskepiller i mengder. Erlend gikk pillelaus, og mente å ha sett klekkende vårfluer i kloakken i Harstad. Uvirksomheten og fiskeabstinensen fikk dem til å lansere det som var tenkt som et tulleprosjekt. Utras.net så dagens lys. Fire kjappe poster om alt og ingenting fulgte. Sondre var ikke involvert i prosjektet, og satt som vanlig hjemme og surret bambuspinner for å dempe fiskesuget.

FEBRUAR og sjøørreten begynte å vise seg i hemmeligfjorden! Tommy hadde noen fine stunder ute, til tross for mange minusgrader. Mysis, krill, dobbel ullstillongs og neggelsprett var ord som igjen dukket opp  i dagligtalen. Gjesteskribent Alf Sollund leverte en smashing artikkelserie som omhandlet krillimitasjonsfiske etter dritsvær sjøørret innerst i Hemmeligfjorden, vel og merke på helt generelt grunnlag. Den faste posten “Ukas bilde” ble lansert.

MARS fortsatte i samme tralten. Sjøørretfiske i kaldt vær. Erlend fisket etter imaginær sjøørret, mens Tommy landet en og annen fisk. Sondre reiste ut med turister for å oppsøke spenning i stupbratte fjellsider, men benyttet en hver anledning til å dyppe snøret i Lyngenfjorden. Fisk fikk han faktisk også. Utras.net nådde 3000 individuelle besøk, inkludert en håndfull bot`er fra blandt annet Pakistan og Romania. Fiskekompis Magnus fant en steinflue 800 meter over havet, på en av sine mange toppturer. Følelsen av at sesongen var like om hjørnet var sterkt tilstedeværende! Erlends mentale helse var fortsatt redusert, noe denne posten vitner om.

I APRIL begynte isen endelig å slippe taket i de nedre delene av Hemmeligelva og de første steinfluene lå og gjorde seg til i skisporet. Vi brukte fortsatt tid på sjøørretfiske i havet, men erkjennelsen av at dette egentlig er ganske kjedelig kom tilbake. Sondre fant frem isboret og gjennomhullet isen på Hemmeligvann for å hjelpe isløsningen med å komme i gang. Siden stålisen fortsatt holdt Fort Knox nivå pilket han litt i mellom borreøktene. Det endte selvfølgelig med at han lurte opp en og annen småfisk mellom 2 og 3 kilo. Menmen. Fisk er fisk. Tommy og Erlend brukte en av de fineste aprildagene til å drive kastetrening og stangtesting. Mer om det her. Den faste posten “Ukas bilde” ble avskjediget. Utras.net var stadig i utvikling, og etablerte en heftig side på facebook. (“Lik” oss du også!)

MAI du skjønne milde. Det var den seineste våren i en 30 år gammel manns minne, men endelig gikk isen både her og der. Erlend hadde grisegull og fikk tidenes start på sesongen med denne ørreten. Det var fortsatt ikke mye til tørrfluefiske på gang. En og annen fjærmygg og steinflue lokket fisken opp i sporadiske vak, men nymfene reddet tidligturene. Nasjonaldagen ble som vanlig brukt til kvalitetsfiske i Hemmeligelva framfor skrikende unger, sennep på dressbuksa, fyllesyke, sinnsyke mengder kjentfolk og pinlige borgertog. Men i det turen var i startgropa skjedde det ingen hadde ventet, inkludert Vær-Isabella. 23 grader i skyggen! Sol og badetemperatur kombinert med 2 meter snø= FLOM. Siste del av maifisket ble bare tull. Selv sindige besteborgere slo fast at denne vårløsninga var “fette vill”! Også sjøørretfisket ble hemma av flommen. I stedet planla Tommy og Erlend vårens kastekurs og tok et par utepils.

JUNI derimot startet kald som faen. Det tvetydige uttrykket “det e fettkaldt” ble brukt hyppig. Vi gikk og venta på Rhodanien som aldri kom. Harrfisket var bra, men starten av juni bød på magert ørretfiske.  Men juni er tida for en annen sesongstart. 16.juni startet Tommy laksesesongen i Hemmeligkortsona, dessverre uten resultat. I slutten av måneden stakk han til et superhemmelig Hemmeligvann der han så på at en fiskekompis landet en brunørret på nesten 5kg. Helt sant.

Sondre fartet også rundt på nordkalotten med fluestanga og blindkastet med nymfe med vekslende resultat – kun et fåtall fisk mellom 2 og 4 kilo, men sesongen var nå så smått igang. Siden han fortsatt ikke var integrert i Utras-teamet ble det aldri postet bildebevis på nett. Men nå har vi endelig et filmklipp. Erlend hadde lave skuldre etter å ha sesongdebutert med å bryte 2-kilosgrensa, og tusla glad og fornøyd rundt fra det ene stedet i Troms til det neste. En og annen fisk ble det også, samt et hyggelig møte med en jazzete fluefisker.

Mökkajarvi from Utras.net on Vimeo.

Etter en sesongstart med grusomme forhold kom endelig JULI og bød opp til døgnfluedans og tørrfluefiske på sitt beste. Sondre klarte å lure en 3 kilos i Hemmeligvannet og topper sesongen med en kjempe tatt på tørt i Fjärtjohka (se klipp). Erlend og Tommy hadde flere kanondager i både Hemmeligelva og ved Hemmeligvannet, og de fikk etter litt om og men endelig lurt opp litt laks. Fisket var så bra og så etterlengtet at det ble minimalt med aktivitet på Utras. Høydepunktet var lanseringen av “Mat på Tur” spalten, og det sier sitt om hvor lite som skjedde. I midten av juli stakk Erlend til Kola, og det var slett ikke så teit det heller, med en årsbeste på 3kg blank. Tommy, på sin side, tok med seg teltet og dro til fjells i gamlelandet. Der opplevde han enorme kontraster; først snøstorm den 15.juli og på turens siste dag da sola endelig viste seg kom det ei pen dame forbi, langt faen i vold ute i ødemarka. Ikke fisk i håven. Nuff said.

Monster trout in Fjärtjohka from Utras.net on Vimeo.

AUGUST. To uker senere var det Tommy sin tur til å oppleve drømmefiske på Kola. Men uturen hans bare fortsatte. Hva slags svineri han hadde gjort for å få så dårlig karma tør vi ikke spekulere i. Etter å ha ligget værfast i ei uke kom han hjem med skyttergravsfot og koldbrann i kastearmen. Hvis du tror vi juger så sjekk klippet. Men at Tommy har pågangsmot skal ingen ta fra han. Etter å ha vasket underbuksa bar det rett til Finland, der han kapret et helikopter sammen med Sondre. De dro ut på leting etter drømmeelva et sted på Nordkalotten. Erlend lot humla suse, og tok en tur eller tre i lokalområdet. Ny tokilos ble kroka og satt ut. Ingen poster ble skrevet på Utras. En skamplett i vår korte historie.

Drømmefiske på Kola from Utras.net on Vimeo.

Drømmeelva from Utras.net on Vimeo.

SEPTEMBER var bedre enn normalt, og det klekka jevnt. Laksesesongen var over, men fortsatt kunne man fiske (etter) sjøørret både her og der. Tommy og Erlend dro til Hemmeligelva, mens resten av Nordnorges befolkning desimerte siste rest av rypebestanden. I høyfjellet vaket fortsatt røya, og i lavlandet var det en og annen gjeldfisk som koste seg med døgnfluer. Ikke før 24.september dukka det opp en post på Utras.net. Det var lenge siden sist. Tommy og Erlend skjønte at noe måtte gjøres, og grep ble foretatt. Vi tok en øl med Sondre.

Yngel på tørt from Utras.net on Vimeo.

I OKTOBER ble Sondre inkludert i teamet, og etter hvert lansert på Utras. Erlend og Tommy trengte ikke lenger å bruke energi på å diskutere hvem som var hovedperson og hvem som var wingman. Postene begynte å strømme på. Utras.net opplevde en renessanse. Det hadde kanskje også en sammenheng med at tørrfluesesongen ble avslutta. Matprat spalten fortsatte og Utras.net runda 8000 individuelle besøk.

NOVEMBER fortsatte i samme tralten med hyppig posting. Det var tid for selvransaking og betroelser. Har du ikke gjort det før, så ta en tur innom novemberoversikten.

I DESEMBER skrev vi ønskelister, smakte på årets juleøl og spiste oss feite for å tåle kulda bedre når sjøørretsesongen starter. Vi pakka inn og opp julegaver, bandt fluer, innrømte enda flere tabber og planla neste års prosjekt.

I SKRIVENDE STUND er kveiteprosjektet i full gang, samt at nytt Utras-stoff planlegges for 2011-sesongen. Filmer klippes, bilder av småørret redigeres større i Photoshop, fluer bindes og dårlige historier kokes i hop. Da vi startet denne siden regnet vi med at en håndfull nære fiskekompiser ville ta turen innom nå og da. Etter et knapt år har vi hatt 8457 individuelle besøk, og i snitt er 160 personer innom Utras daglig. Det er vi både sjokkert og stolt over.

Vi vil med dette takke våre trofaste lesere for hyggelige tilbakemeldinger og super støtte, samt ønske nye lesere velkommen. Legg gjerne igjen en melding i kommentarfeltet hvis du leser en post du har sansen for. Og bruker du Feisbukk så Lik oss da vel! :-) Til neste år lover vi å skru opp volumet til 11, så  gled dere til flere og bedre artikler, drøyere røverhistorier, filmer med mer nakenhet og enda bedre manipulerte bilder.

Godt nytt år hæstkuka! Husk å fyre av raketten.

De varmeste hilsener fra Erlend, Tommy og Sondre.

Dec 272010
 

Den klassiske lakseteknikken slik vi kjenner den har mye til felles med den teknikken jeg lærte meg til nymfefiske etter ørret, nemlig et kast skrått nedstrøms, inntrekk osv. Det er først i de senere år jeg har begynt med oppstrømskast med fri flyt av nymfa. For det er vel dette som er imitasjonsfiske? Jeg skulle likt å sett det insektet som svømte i 3 knop oppstrøms i ei stri ørretelv. Men hva er det da som gjør den klassiske nymfeteknikken så effektiv?

På bildet vises den teknikken jeg har brukt mest de siste årene, nemlig et kast som dekker et relativt stort område som inneholder både fri flyt, stigende/klekkende innsekt (svingen) og inntrekket. Ved flere anledninger har jeg fått fisk når jeg trekker hurtig inn og skal til å ta et nytt kast. Jeg får altså mest fisk når jeg ikke fisker målrettet!? Selvfølgelig så er det flere faktorer med inn i bildet, men nysgjerrig på fiskets iboende fanskap så gjorde jeg et par forsøk i sommer. Resultatet var oppsiktsvekkende og gir begrepet imitasjonsfiske en skikkelig smekk på pungen.

Jeg oppfordrer dere lesere herved til å prøve følgende oppskrift. I ørretelva: Sett på en streamerkrok i str 8 eller det du måtte ha i vesten. Det skal altså være kun kroken og ikke en flue. Sikt ut noen lettlurte 150 grammere og kast 45 grader nedstrøms. Du får garantert fisk. I lakseelva: Finn fram en egnet krok. Klipp av tommelen på en sliten selbuvott og surr den fast til kroken. Skal fiskes rykkvis. På sjøen: Hvis du er på et sted hvor det er mye sei, lag en opphenger midt imellom pilken og alle makkanglene eller rykkpilkene. Opphengeren skal kun bestå av en enkelkrok, feks en kveitekrok 1/0. Du får garantert mest fisk på den kroken. Garantert!

Konklusjon: Vi blir aldri klok på fiskets iboende fanskap…

Dec 252010
 

Ting du har eller kommer til å få som fluefisker.
Utvalgte emner -nøye beskrevet med bilder:

Uflaks

Trynefaktor

Rikelige mengder haill

Avslappet forhold til hygiene

Selvironi

Dec 232010
 

Ei strålende jul og rikelig med haill ønskes alle våre trofaste lesere. Følg med i romjulen da kommer det flere spennende poster som forsinkede julegaver til dere, blant annet om imitasjonsfiske, Utras scrabble, mer om kveiteprosjektet samt en “Året som har gått”-kavalkade. Besøk oss gjerne på Facebook, siden oppdateres jevnlig.

God jul ønskes fra Tommy, Erlend og Sondre.

Dec 182010
 

Dette er en historien om da jeg røyk en fisk. Nærmere bestemt en ørret. Den var hvertfall over 2kg. Kanskje 3… Det er jeg helt sikker på!

Alle som har sett Tørrfluelandet-filmene har fått med seg at man ikke ryker fisk (ørretfiskere som ikke har sett serien burde gå i seg selv…). Men siden jeg er inne i en periode preget av selvransakelse og analyse av egen utilstrekkelighet, så innrømmer jeg altså at jeg har gjort nettopp det. Men i Nord-Norge ryker vi ikke fisk, vi sier at “han sleit”. På den måten ligger ansvaret altså hos fisken, ikke fiskeren. Lurt, ikke sant!

-Fan, der sleit han!

-Trur du fan ikkje han sleit?!

Jeg har flere ganger opplevd at “han har slette”. Men ikke mange ganger. Vi sier det sånn… Dette handler uansett om den ene.

Det begynte, som det alltid gjør før man ryker en fisk, veldig bra. En diger pudding stod i strømkanten og vaket. Ikke kjempesteady, men den viste seg omtrent hvert minutt, sånn omtrent. Det var omsider kveld, vinden hadde løya, den storslagne middagen fra to timer tidligere hadde rukket å få satt seg, og vi hadde studert fisken over hver sin kalde pils i vel et kvarter. “Vi” var jeg og fiskekompis Raymond.

Raymond var som vanlig i godlunet. Han overlot fisken til meg og fant frem kameraet. Selv skulle han ta bilder. En spent spinner str 14 ble festa til fortommen. Jeg lusket i posisjon, og krokrygga la jeg ut et litt for kort kast etterfulgt av et litt lengre. Og på fjerde kastet traff jeg banen til fisken. Skrått oppstrøms, med liten vinkel. Strømmen var jevn. Ingenting kunne føkke opp dette flytet.

Og opp kom den. Først en diger ørretkjeft. Deretter ei bred ryggtavle med en massiv finne, og etter stund lang nok til både ettertanke og refleksjon, kom en viftende halefinne. Raymond trodde der og da at jeg var verdens cooleste tilslagsetter, men det perfekt timede snøreløftet skyltes ærlig talt en blanding av sjokk og trege reflekser.

Fisken stanget tunget et par ganger, før den la i vei oppstrøms mot det store vannet. Og det var da det skjedde. Jeg hadde noen meter løssnøre foran beina, og det fulgte villig med gjennom stangringene da Brutus ville vekk.

Som man kan se på siste bilde hadde jeg på meg en hendig rumpetaske, også kalt hip pack av folk som er engelsktalende eller eventuelt norske men usikre på egen legning. På høyre side hang (legg merke til at verbet er bøyd i fortid) det en flaske med flytemiddel for tørrfluer.

Som sagt så hadde Kong Ørret bråttom. Snøret suste ut, og da bukta på løssnøret skulle passere rumpetaska hekta den forbanna drittflaska seg fast i snøret. Tempoet på snøret førte til at flaska spant rundt, og surra snøret jævlig godt fast. Resultatet ble naturligvis full stopp. Jeg oppdaget hva som skjedde, og forsøkte fortvilt og få opp vasen, men da fisken kicka ned et gir og på nytt gav gass gikk det som det måtte gå. Den sleit.

Flytemiddelet ligger nå trygt i ei frontlomme. Det eneste dingeldangelet som er igjen på utsiden av veska er klipperen, og den er nå plassert på venstre side. Det skal ikke skje igjen! Forøvrig vil noen kanskje se ironien i at jeg bruker samme rumpetaskemodell som Lenth bruker i Tørrfluelandet 1 og 2? Fordi det er en bra modell (så lenge man ikke henger masse pynt på den) men også fordi jeg alltid har syntes at Lars er tøff og vil være litt som han. “Man ryker ikke fisk” my ass. Nå skal jeg heller begynne å herme etter John Gierach. Spartansk Old School tilnærming, med kun en klipper og litt fortom i den ene skjortelomma, og en liten flueboks med det aller mest nødvendige i den andre. Da kommer jeg sikkert aldri til å ryke flere fisk!

En følelsesladet takk til Raymond Eilertsen for lån av bilder og moralsk støtte i etterkant av hendelsen. Men den latteren kunne du ha spart deg… ;-)

Dec 112010
 

Som en ansvarsfull person skal jeg forsøke å besvare spørsmålet: Hva er ei god kveiteflue? Jeg har prøvd meg på mange forskjellige salvannsarter med fluestang med varierende resultat. Jeg har nemlig en del motforestillinger til ekstreme modifikasjoner av diverse utstyr, som for eksempel “side-by-side” skyteklumper for å få nok vekt til den egnede stanga. I mitt tilfelle er det en Zpey True Blue 9ft, #12 -et beist av ei stang. Problemet når man skal lage klumper til en så kraftig enhåndsstang er at klumpen må være kort og inni hælvette tung. Alternativet kan være å legge to klumper ved siden av hverandre for å komme opp i, ja hold deg fast…40-50 gram. Det jeg prøver å si er at når jeg nå går inn i kveiteprosjektet ønsker jeg å kalle meg selv fluefisker, ikke “en tulling i fjæra som står å vipper ut slukfluer”.

Design av snørene våre får Tommy ta seg av. Det jeg vil forsøke er å nevne mine erfaringer med store stygge fluer. Jeg har funnet ut at kraftige kroker må til, enten det har vært etter baracuda, kveite eller steinbit. Her trenger man derimot ikke å overdrive. Mange av fluene mine er bundet på Tiemcos TMC 600SP, 1/0, som er en riktig så kraftig krok godt egnet for beinete kveitekjever. Jeg har derimot tatt en 8,4 kilos steinbit fra land, med fluestang, på en Owner 1/0 krok -definitivt en mye mindre og spinklere krok. Denne er dessuten mye lettere og derfor også enklere å kaste. For det er ingen tvil om at vi må kunne kaste langt, altså et kompromiss mellom vekt og styrke i kroken. Jeg prøvde meg på plenen med en 1/0 TMC med fortyngde øyne, og det gikk sånn passe bra med Zpeystanga -32 meter. Så et kast uten flue på fortommen. Det siste jeg husker er at det smalt i garasjen til naboen og at fortommen festet seg i takrenna. Garasjen står 50 meter unna!

Så over til selve flua. Det jeg etterhvert har erfart er at fjær, Zonkerstrips og dubbing suger til seg vann og gir derfor flua noen ekstra gram (surprise!). Derfor har jeg holdt meg til flashabou, fluoflash, flashiflash, fløsjibou, flushifløsj, for å nevne noen. En runde i impregnering skader heller ikke. Følgende flue er laget med TMC 1/0, hvit Unitråd 6/0, øyne og diverse syntetisk flash.

Vær oppmerksom på at ikke alle bindestikker takler så store kroker, heldigvis for meg har jeg en eldre modell som akkurat funker.

Dec 072010
 

9' #12 supersynk og sei-imitasjon på ca 22 cm

I Nord-Norge har kveitefiske blitt veldig populært de siste årene. Kveitebestanden har økt, og tilgangen på spesialisert utstyr har blitt veldig stor. Men foreløpig er det ikke mange som prøver seg etter kveita med flue. Ikke er det mye informasjon om fluefiske etter denne kolossen av en fisk. Noen har lyktes, men det er stort sett fra båt. Jeg er ikke noen fan av båtfiske, og spesielt ikke med fluestang. Å tøffe ut til kveitegrunna, lempe ei synkeline over ripa båten og pilke i vei virker bare….feil. Det kan kanskje godtas hvis det er ei lita sjekte på 10 fot..? Nei, jeg vil heller prøve fra land. Det skal kastes, og man skal ha moder jord under vadeskoene.

Jeg har gjort noen forsiktige forsøk på å få kveite på flue fra land de siste årene. Jeg har faktisk gått så langt at jeg droppet et par tidligturer til Hemmeligelva til fordel for kveitefiske på grunt vann. Ikke har det gitt resultater i form av fisk på land så langt, men jeg har hatt kontakt. Noen lange, sinnsyke minutter med noe som virket veldig kveiteaktig! Til slutt røyk fortommen…

Dette ga meg troen på det jeg holdt på med, derfor erklærer jeg at i sesongen 2011 er det kveita som skal få spille hovedrollen i mitt fluefiske. I hvertfall frem til døgnfluene begynner og klekke sånn i starten av juni. Kall meg gjerne idiot, men jeg stiller spørsmålet: Hva kan være kulere enn å få ei kveite på flue, fra land!?!?

Jeg tør selvfølgelig ikke begi meg ut på slikt kveitegalskap alene, så jeg har fått med et dynamisk team av unge, lovende flue-kveite-entusiaster! Hvem de er skal jeg komme tilbake til etter hvert. Jeg vil også legge ut løpende oppdateringer på hvordan det går. I den nærmeste tida vil fokuset være på utstyr som blir kjøpt inn, binding av kveitefluer m.m. Det er mye kult stash som må handles og lages for at dette skal funke!

Jeg legger ved et bilde av meg selv i full kveiteutrusting (beskyttende hodeplagg, 9′ 12# stang og gigaflue), kjempende med det jeg tror var ei kveite på minst 20-30 kilo!

Dette kommer til og bli jævli gøy!!

Dec 032010
 

En ganske produktiv runde med bindestikka her om dagen ga noen fine døgnflueimitasjoner som sannsynligvis lurer noen ørreter til sommeren. Dette er en inspirasjon til deg som lager dine egne kreasjoner. Denne flua er superenkel å lage og består av fasanhale, bindetråd og hare. Ingenting mer. Finn en egnet krok til det insektet du skal imitere, her bruker jeg en #14. Fest inn haletråder i ønsket farge samt en hvit bindetråd til ribbing. Tapèr kroppen med bindetråd og surr på hareull (minst mulig underull), og vips så har du en dødelig døgnfluenymfe til sommerens klekkinger.

Videre følger en bildeserie av diverse mønster hentet fra eget hode  -klekkere og voksne døgnfluer.