Jeg er ikke spesielt opptatt av tradisjoner. Likevel har jeg en fisketur som har blitt gjentatt seks år på rad. Nok til å erklære dette som en etablert tradisjon. Det er den faste ukesturen til elvene Litza og Kharlovka på Kolahalvøya. For å klargjøre og understreke poenget så snakker vi altså her om seks – 6 – ukers fiske på selveste, sagnomsuste mådderfåkking Kolahalvøya. ”For en kuk” tenker du kanskje nå? Fullt forståelig. Jeg blir faktisk litt kvalm av meg selv, her jeg sitter og skriver.
For det handler om at Kharlovka og Litza kanskje er de beste elvene i verden når det kommer til fluefiske etter brunørret. Jeg har ikke besøkt alle verdens gromelver (enda), så påstanden har kanskje ikke et voldsomt solid fundament. Men jeg har prøvd en håndfull elver på New Zealand som var mer enn decent, og vært innom en og annen elv i Nord-Norge. Selv om Dihldojokka og Bærselva (lokalt navn) er drøye ørretbekker, så må jeg si at for meg ruver disse to russiske perlene alene på toppen.
For de som liker tall og statistikk så har seks ukers prime time fiske gitt et tresifret antall ørret fra kiloen (på Kola telles ikke ørret under 1kg) og opp til 4,6kg. Totalt 10 ørret over 3kg på tørt. Yes mine damer og herrer, det er direkte ekkelt. 
De av våre lesere som er mer opptatt av estetikk og naturopplevelse, fremfor stor fisk og lange utras, skal vite at disse elvene renner gjennom et fantastisk vidde og tundralandskap, som er langt mer urørt enn hva vi regner som ”urørt” i Norge. Selv beinharde DNT-nasjonalister vil bli våte i øyekroken av et møte med dette området. Den lille forsøplinga man kommer over her består hovedsaklig av reinskit og gulpeboller fra rovfugl. Dessverre så har ikke evolusjonen presset frem et minimum av søppelhåndtering blant disse artene enda. Men det kommer nok en dag.
Årets tur braket løs den 17.juli. Jeg har jobben som reiseleder, og med meg i år var Bjørnar, Raymond, Geir Ove, Thorbjørn og Lasse. De tre sistnevnte står bak fluefiskebloggen Tisleia.net, der man blant mye annet kan lese deres reiseskildringer fra turen. Raymond hadde erfaring fra en tidligere tur til disse elvene, i 2008. De andre tre var førstereis.
Disse turene er organisert på følgende vis. Turoperatøren, The Northern Rivers Company, har valgt ut 14 ulike ”camper” spredt ut over vassdragene Litza, Pina og Kharlovka. ”Campene” er ikke utbygde eller tilrettelagt på noen som helst måte, men rett og slett en egnet teltplass ved et bra elvestrekk. Hver uke reiser to forskjellige grupper á 6 mann + en russisk guide og kokk inn for å fiske. Hver gruppe besøker to slike ”camper”. Tre dagers fiske på hvert sted. Transport foregår ved hjelp av helikopter. Det betyr at fiskepresset er svært lavt. Som regel går det to uker mellom hver gang en ”camp” får besøk.
De av våre lesere som har tatt engelsk fordypning på skolen kan lese mine og en haug med andre gruppelederes turrapporter her. Dere andre kan få en lettlest-versjon om årets tur her.
Vi ankom en tundra som var inne i sin tredje uke med sommervarme på 20 grader +. Det betyr som regel litt for høy temperatur i vannet til at fisket skal bli fullstendig bonanza. Det klekker rett og slett ikke noe særlig når vannet kryper opp mot 16-18 grader og lufta er tørr og varm.
Nå betyr ikke det at fisket nødvendigvis blir ræva. Fisken er villig til å komme opp og smake på tørt. På Kola er storørreten rett og slett usedvanlig vakvillig. Man må bare finne den. Og når fisken ikke vaker er cluet rett og slett å presentere en passe pen vårflueimitasjon over potensielle standplasser.
Vi startet uka vår ved Oset strekket i Kharlovka. Allerede første kvelden hadde Thorbjørn, Raymond og Lasse passert tokilosgrensa, og totalt ble 8 fisk over kiloen ført i protokollen. For å gjøre en kort historie enda kortere så var fisket bra, forholdene tatt i betraktning. Og i små magiske øyeblikk klekket det også, med påfølgende vakaktivitet. Vi opplevde vårfluepupper om kvelden, sporadiske døgnflueklekkinger og en nydelig ettermiddag fikk vi et spinnerfall også. Totalt gav Kharlovka oss 52 ørret over kiloen. Bjørnar og Geir Ove henta opp hver sin gris på 3,8kg. Raymond hadde en drømmekveld, der han fikk 10 fisk, hvorav den ene brøt den smått sinnsyke firekilosgrensa.
De tre siste dagene ble slappere. Vi flyttet over til Running Pool i Litza, der vanntemperaturen hadde økt enda mer og vannstanden var lav. På dagtid stekte sola, og en behagelig sommerbris holdt mygga unna. Vinden var såpass kraftig at den gjorde kastingen vanskelig. Når fisket i tillegg var tregt ble det tid til både badeliv og et par pils. Det var kvelden og natta som gjaldt, og nedenfor strykene viftet ørrethalene hver eneste kveld. Vårfluepuppene kom i gang fra klokka 23, og da var det bare å gi gass frem til det gav seg i 03-tida.
Siste dagen fikk vi besøk av storm. De to lavvuene våre (henholdsvis kjøkkentelt og spisetelt/oppholdsrom) ble lagt flate av vinden, og vi måtte pent holde oss i fjellteltene til jævelskapen hadde passert. Vinden løya akkurat i tide til at vi kunne bli henta av helikopteret til avtalt tid. I det hele tatt var ikke forholdene med oss på tampen. Oppholdet i Running Pool resulterte i noen-og-tjue fisk, hvorav ”kun” tre var over 3kg.
Til slutt runder vi av med litt reklame!
Jeg har med meg 5 mann hvert år. I 2011 drar vi inn i uke 28, og min gruppe er allerede fullbooket. Blant annet skal Tommy være med, noe som blir konge. Lasse og Geir Ove fra årets tur var så fornøyde at de må ta en ny runde til neste år også. Jeg tror det gleder seg litt allerede…
Har DU lyst til å oppleve Kola neste sommer bør du snarest kontakte Kurt Albertsen eller Kai Finbråten, som er norske representanter for Wild Brown Trout programmet til The Northern Rivers Company. Du finner kontaktinformasjonen deres her. I tillegg står det utfyllende informasjon om turopplegget, samt priser for hærligheten.
I bildegalleriet vårt ligger det en del bilder fra tidligere turer til Kola.
245 dager igjen til neste tur!
Jaja drit i det. Jeg kom i skrivende stund over noe statistikk som sier at de siste årene har det blitt tatt mellom 20 og 30 tonn laks i Tana, og for 40 år siden ble det tatt mellom 200 og 300 tonn. På gammelt møkkautstyr! Ok jeg må vel bite det i meg: alt var bedre før…RESPEKT! 
