Forleden dag måtte jeg bare rive meg løs fra eksamenslesinga, hive vaderne i bilen og ta en kjapp tur til Hemmeligelva. Tidlig på sesongen og midt i uka regnet jeg med å ha plassen for meg selv. Jeg nynna på “All by Myself” med Celine Dion mens jeg rusla ned mot elva, men utelot “don`t” i refrenget. Etter tredje “I wanne be…all by myself” stilnet stemmen min. Det stod faen meg en fyr og fiska, midt i Hemmeligelva. Han virka glad og fornøyd, og kroka til og med en halvkilosørret på direkten. Jeg gikk ned til bredden for å sjekke hva det var for en fyr, og ble ikke mer happy da jeg oppdaget at han var fra Narvik. Min hjemby Harstad har vært i en mer eller mindre vennskapelig nabofeide med Narvik i uminnelige tider. De lærde strides om hvorfor, men enes om at man skal trå varsomt rundt folk fra feil side av Ofotfjorden.

Det ble naturligvis litt klam stemning i starten, men etter at vi ble enige om at det er helt greit å kalle flyplassen for Evenes i stedet for Harstad Lufthavn eller Narvik Lufthavn, gikk det bedre. Vi gav begge faen i HIL og Mjølner også, viste det seg, og da det plutselig vaket like utenfor sivkanten var alle gamle nabofeider blåst vekk.

Jeg bød på en fredsfisketursigg og Narvikværingen viste seg som en storsinnet fyr og sa “bare kast på den du”. Etter det ble vi gode venner og presenterte oss. Narvikværingen viste å være Håvard Stubø fra Jazz and Flyfishing. De som har fulgt med på bloggen deres har sikkert fått med seg at Håvard nettopp har fiska sammen med selveste Lars Lenth. Og nå var det altså min tur. En slags nær-Lenth-opplevelse. Jeg fikk selvsagt nerver og blåste den sporadisk vakende ørreten med et overivrig vårkast.

Nok en gang demonstrerte Håvard at han er en kjernekar, ved å si “det var uflaks, men slapp av, du skal få sjansen igjen. Det står flere fisker og vaker lenger opp i elva”. Så vi fiska i lag ut over kvelden, og hadde det knall. Håvard viste seg å være en skikkelig dreven fluefisker, og var hele tiden i kontakt med fisk. I starten var aktiviteten på fisken sparsom, men da kvelden og kulda kom ble fisken mer aktiv. Ørreten formerlig gasset seg i fjærmyggpupper, og etter hvert lurte vi flere fine fisker hver.

Moralen med denne lille historien, som (nesten) er fra virkeligheten, er at steretypier og fremmedfrykt er noe forbanna tull, Celine Dion suger, og myggklekking kan være herlig.