Utras.net

Her svømmer det til enhver tid en sekskilos sjøørret med ditt navn på

Utras reiser ikke bare til varme himmelstrøk. Noen av oss liker også å besøke våre Nordiske naboer litt  lenger sør på Hemmeligøya, der de lokale høres ut som de har en kartoffel i munnen når de snakker. Men en ting de sier har vi forstått; en av fem sjøørreter påstås å være 80cm. Det er derfor lett å se for seg at det svømmer en sekskilos sjøøret med ditt navn på. Også i år stemte dette, selv om den «bare» var på 79cm, og navnet som sto på den var Frank (en god utras-kompis). 

Som vanlig gikk turen i april, denne gangen litt senere enn normalt. Dette viste seg å være et smart valg. Fiskekamerat Runar Kabbe hadde vært en tur i midten av mars. Normalt får han sin del av store fisker, men dette året var han plaget med at brøytebilene sto fast.

Fiske eller spise og sove?

Det å være på en øy betyr vann på alle kanter, og vissheten om at man er omringet av gigantiske sjøørretet gjør noe med min motivasjon. Jeg synes det er ok å øke fisketiden ved å gå en uke uten søvn, men mine fiske kompiser Terje, Frank og Ben-Levi er merkelig opptatt av mundane gjøremål som å spise og sove. De insisterer faktisk på å sløse vekk flere timer verdifull fisketid hver dag. Heldigvis klarer vi å inngå kompromisser. Selv om vi har vekkerklokka på 03:30 for å få med oss morraøkta, så vi  slumrer vi gjerne til 03:45. Stillheten rundt frokostbordet er til gjengjeld så trykkende at jeg ikke tør å tygge frokostblandingen. Midt på dagen tar vi gjerne en siesta, for da er det for lett å få fisk  (jo vanskeligere fiske jo bedre, så det optimale fisket er når det er umulig å få fisk).

For å spare tid gjøres allt i vadere; byvandring for å se kulturlivet, kulinariske opplevelser, osv. Vi har da tross allt blitt kastet ut av finere steder enn her. Og det er sant at mat smaker bedre på tur. En blodig biff på byens fineste reaturant iført vadere smaker like godt som bål-pølser stadig iført vadere.

Vadis Qoue

Det er hovedsakelig to byttedyr og dermed imitasjoner som gjelder, så fluevalget er ikke den største utfordringen. Det som derimot er helt inn i helvete vrient, vanskelig, slitsomt og utfordrende, er å komme i posisjon til å få kastet. Se for deg langgrunne strender der du, etter å ha forsert et tangbelte, møter på rullesteiner på størrelse med folkevogner dekket av grønske. Kombiner dette med dønninger. Vadestav er obligatorisk, selv om en av de tøffeste lokale fluefiskerne fra Hemmligøya vader opp til haka ved å støtte seg på linekurven som en utrigger. Det er faktisk så stor sjanse for en ufrivillig dukkert at man like godt kan slenge seg uti med vaderne på for å bli ferdig med det.

Siden Hemmeligøya ligger ute på et hav blåser det det ofte friskt. Vi ønsker oss passe forhold, der det optimale er at det har vært vindstille og at det begynner å blåse pålandsvind der vi fisker. I praksis blir det derfor mye kjøring etter vind og gode fiskeforhold. Som Raymond sa det på den tidligere tur; “vi står ikke her å  kuke på samme plass for lenge”. Blir det veldig mye vind så presses fiskerne sammen, noe som gjerne medfører konkuranse med tyske pølsefingreslukdengere (don’t mention the war).

Hvorfor så mange og store sjøørreter utenfor Hemmeligøya?

Ørreten svømmer rundt i brakkvann som så vidt er salt, og bruker derfor ikke energi på å skille ut saltvann. Dermed vokser den raskt. Videre er det gode bestander av ørretmat, spesiellt reker og sandgrevling. På våren trekker sandgrevling (tobis) inn mot kysten. Disse imiterer vi med fluen Jiggy (utviklet av Popovitch). Som vi alle har lært allerede i barnehagen så har ikke tobisen svømmeblære, og kan derfor rask dykke for å grave seg ned i sanden, og dermed unnslippe fare. Det er denne dykkende bevegelsen Jiggy etterligner.

Hemmligøya har i motsetning til resten av Hemmeliglandet en rekke små gytebekker hvor det er god naturlig tilvekst. Disse gyebekkene er vernet 500m på hver side i perioden 15.08 – 15.01. Kanskje noe å tenke på for å beskytte gytende sjøørret i Norge også?

Som Erlend nevte i en tidligere post tok min kjære pc fullstendig kveld i den duggfriske luften langs Hemmeligstranda. Heldigvis fikk jeg reddet bildene fra turen, så her kommer en slags avslutning eller oppsummering om du vil.

Værgudene sjenker meg sjelden verken godvær eller drømmeforhold når jeg pakker passet og fluestengerne mine. Denne turen ble selvfølgelig ikke noe unntak. Men selv med to meters bølger og stiv kuling fra alle kanter må jeg si meg rimelig fornøyd. Tropisk hemmeligfiske er akkurat så deilig som det høres ut som. Lange utras, høy bikinifaktor, øl til 3 kr, 27 grader i vannet, hvite strender og vanskelig permit!

Jeg starter med kongen i Karibien, nemlig Permiten. Har egentlig aldri skjønt greia før nå. Flere ganger har permitbilder fra kompiser dukket opp i inboxen. Fluefiskere som gjerne har svidd av en dårlig årslønn før de endelig har fått lønn for strevet, er strålende fornøyde med å lure en saltvannsfisk med pussig utseende, på størrelse med en mellomlaks.

Hva er greia? Hvor vanskelig kan det være? Jævlig vanskelig skal jeg fortelle deg. Permiten følger ikke noen form for beiterute slik som ørreten, og det er umulig å spå hvor den svømmer. Selv om man spotter den på lang avstand, og har all verdens tid til å gjøre deg klar, kan du risikere at den tar en drøy venstresving rett utenfor kastehold. Skulle man være så heldig at den svømmer mot båten så kommer den i en helsikkes hastighet. Man får som oftest bare ett kast og det må være perfekt. Ikke for langt, ikke for kort. Flua må synke i rett hastighet, dragene med fluesnøret skal være lange og i et rolig tempo. Tar den selv om man gjør alt rett?  NEI!! Ikke faen! Sykt frustrerende, men samtidig deilig på samme tid. Permiten er Karibiens deiligste dame, og hun vet det godt selv! Det er klart permiten gjør seg kostbar. Men jeg gir meg ikke, jeg skal komme nedi buksa på den fisken!

Heldigvis har man bonefishen, som minner mer om den smådesperate dama som sitter alene og venter på at noen skal by på dans. Både jeg og Tore hadde noen runder med bonefishparty, og det var akkurat som i reklamen. Man kroker den, så tar den 50-100m snøret fra snella på få sekunder. Jævlig gøy, men samtig litt for lett, slik at man blir lei i lengden.

Været gjorde vannet grumsete i mangrovene, så det ble bare et usselt forsøk på Tarpon. Vi fant noen baby tarpons som rullet i overflata, men aldri over våre fluer. Ikke vet jeg om det var fluene mine, dårlig haill, været, eller noen annen saklig grunn til hvorfor den ikke ville ta. Jeg ble frustert og spurte Jose (guiden); ¨what the fuck is wrong with that fish?¨. Svaret var hentet ut av guidebokas liste over trøstende replikker man serverer klienter: “He´s just not hungry!”. Jeg kjøper selvsagt den, og skylder på fisken og ikke våre fiskeegenskaper.

Vi ble noen jævler til å fange bonefish etterhvert og i mangelen på flere krokede fisker ble vi steinglade da vi endelig kunne krysse av en ny art på lista. Ikke vet jeg hva den heter, men den ble umiddelbart døpt Donaldfisk; en bitteliten sak som gjerne beit på i mellom bonefish-stimene. Tok hard som faen men ble slapp som en harr etter to sekunder.

Jeg hadde bundet opp sinnsyke mengder fluer, men som dere skjønner fikk jeg stort sett bare testet bonefish-boksen. De fleste funket greit, men enkelte mønster fungerte mye bedre en de andre. Har lagt ved noen bilder av de fluene som var mest effektive. Hold dem hemmelige, folkens!

Takker for turen, Hemmeligstranda leverte varene. Jeg skal tilbake…